Nye muligheter

Hva kan vel ikke ungdom klare å få til hvis de bare får en mulighet til det? Prosjektet har støttet ungdom som har hatt planer, drømmer og innsatsvilje, men som har manglet ressursene til å komme i gang. Onsdag var jeg på besøk hos noen av disse ungdommene for å se hva de har fått til.

Mukono

Turen gikk først til Mukono hvor jeg fikk møte noen ungdommer som ønsket å starte opp med griser. De har gått sammen i en gruppe på 10 ungdommer og har fått hjelp av pastor Paul Sajjabi (som er pastor i en kirke innenfor Deaf Ministries International for de som kjenner til den). De fikk støtte til å bygge et lite skjul til griser og til å kjøpe tre griser. Når de blir store nok så håper de at den ene skal gjøre de to andre drektige og at det skal resultere i en hel masse grisunger.

Piglery

Ungdommene samarbeider om å passe grisene og gir hverandre opplæring i grisehold. En av ungdommene er vant med griser hjemmefra, det samme er pastoren. Sammen skulle de få dette til å bli veldig bra, mente de. Pastor Sajjabi sitter også i styringsgruppen for hele prosjektet til UNAD og Signo og følger opp at ungdommene passer på grisene slik de har avtalt. Han kommer også til å følge opp ungdommene etter at prosjektet slutter for å se til at dette kan ha en god virkning over lang tid.

Deaf youth club in Mukono

Fra venstre ser du Bashir, Barbara (pastorens kone), Juliet, Jamil, Rev. Paul Sajjabi, Raymond and Abigail.

Så gikk turen tilbake til Kampala hvor jeg fikk besøke butikkene til fire flotte jenter. Den første jeg møtte var Halima. Hun hadde fått støtte i mars i år og hadde leid seg et lite lokale, kjøpt seg en kjøleboks, noen varer og hadde klart å starte opp sin lille butikk.

Alina

Butikken kastet ikke så mye av seg, men nok til at hun stadig kunne utvide med litt flere varer, og til at hun hadde en inntekt som hun kunne klare seg på. I tillegg klarte Halima å betale skolepenger for søsteren som også er døv.

Gatekjøkken

Halima fortalte at hun også hadde begynt å selge varm mat til sultne lunsjgjester. Næringstilsynet i Norge hadde nok hatt noen kommentarer til dette kjøkkenet, men kundene var svært fornøyde!

Small business

Mens jeg satt og pratet med Halima kom det stadig kunder innom for å handle litt. Jeg lurte på om hun hadde noen utfordringer med å kommunisere med kundene, men det gikk stort sett veldig bra. Med litt peking, litt skriving og litt velvilje hadde hun frem til nå ikke hatt noen problemer. Halima så også frem til å kunne utvide enda mer. Gjennom UNAD har Halima søkt Eco Bank om støtte til butikken sin. Eco Bank gir hvert år ut 15 millioner shilling delt på 5 entreprenører som kommer med en god forretningsplan. Halima har fått hjelp av UNAD og var en av de fem som skal få støtte. Med pengene skulle hun utvide varebeholdningen og få butikken til å gi mye større avkastning. Halima skulle få 3.5 mill UGX noe som tilsvarer ca. 8100 norske kroner. Det er en halv årslønn for de fleste ugandere!

Agatha

Den neste jeg fikk møte var Agatha. Hun var veldig takknemlig for den hjelpen hun hadde fått fra OD-prosjektet. Hun fikk hjelp til å starte opp butikken sin allerede i 2011 og har også fått et kjøleskap fra Coca Cola. UNAD kontaktet Coca Cola og ba om støtte til ungdomsprosjektet. Coca Cola stilte opp med kjøleskap til ungdom som ville starte butikk.
Agatha har jobbet iherdig med butikken sin i to år, og den observante leser kan se at vareutvalget (og dermed også inntektene) er mye større enn det Halima foreløpig har. Noe av det jeg liker så godt med arbeidet som UNAD og ungdommene gjør er at de hele tiden kontakter nye mulige støttespillere som kan bidra, slik som Eco Bank og Coca Cola, og at de fokuserer på at den muligheten som har åpnet seg for hver enkelt også skal kunne gi nye muligheter for flere.

Business training
Agatha har kommet seg langt frem med butikken sin, og gir nå en annen døv jente, Rachel, opplæring slik at hun også skal kunne starte sin egen butikk etter hvert.

Veien til den siste butikken jeg besøkte gikk et godt stykke inn i en av slummene i Kampala. Jeg satt og var skikkelig imponert over sjåføren til UNAD, Willy, og tenkte at det snart ville være umulig å fortsette. Det var bratt, humplete, smale “veier” og glatt etter regnet som har kommet i det siste.

Into the slum in K'la

Vi nærmet oss noe jeg tenkte var en blindvei, da det dukket opp en søppelbil rundt det som viste seg å være et smalt smug som snirklet seg videre. Vi måtte rygge og Willy klarte på magisk vis (godt hjulpet av en 4X4 Toyota Land Cruiser) å løse situasjonen.

Butikken
Miriam og Leila har butikken sin i det grå metallskjulet midt i bildet. Ikke helt supre sanitære forhold i slummene, og vannet som rant som en liten bekk rett utenfor døra til butikken luktet ikke blomster.
Business in the slum
Miriam (til venstre) og Leila drømte om å kunne flytte butikken sin til et bedre sted, men det var billig å leie tomten her så enn så lenge holder de til her. De fortalte at de også solgte nok til at de fikk en inntekt som gjorde at de kunne klare seg. Her inne i slummen var alkoholholdige drikker mer populære enn vann og brus, og de to jentene fortalte om hvilken gin som hadde best kvalitet og hva som solgte best… Jeg uttrykte min bekymring for at to døve jenter solgte alkohol i slummen, og spurte om de noen gang opplevde problemer. Jentene fortalte at politiet alltid var i nærheten og at de var veldig strenge hvis det var noen som skapte problemer. De følte seg trygge og hadde frem til nå ikke hatt noen store utfordringer. De hadde likevel tenkt å søke om mer støtte fra prosjektet slik at de kunne utvide driften, få litt større inntekter og flytte butikken til et bedre sted. Det høres ut som en god ide.

Uganda har nok en gang gjort et sterkt inntrykk på meg. Filmskaperne som jeg har skrevet om på her, de fantastiske menneskene, utfordringene, samtalene, løsningene, kulturen og naturen. Kontrastene. Følelsen av å kunne være en liten del av noe som kan endre mennesker liv! Elsker jobben min!

Hilsen fra Kenneth Verngård i internasjonal avdeling

Leave a Reply